Hávamál

Norse poetry from around the IX century. Here are some fragments:


Elds er þörf, þeims inn er kominn ok á kné kalinn;
matar ok váða er manni þörf, þeim er hefr um fjall farit.

Den som har komme inn og frys på knea, treng eld.
Den som har fare i fjell, treng mat og klede.

He who comes in with cold-shaking knees, needs fire.
He who has experienced the danger of the mountain, needs food and clothing.

- - -

Er-a svá gótt sem gótt kveða öl alda sona,
því at færa veit, er fleira drekkr síns til geðs gumi.

Øl er kje så godt for vettet som folk seier det er.
Når ølet går inn, går vettet ut.

Beer is not so good for wits as people say it is.
When beer goes in, wit is lost.

- - -

Ungr var ek forðum, fór ek einn saman, þá varð ek villr vega;
auðigr þóttumk, er ek annan fann,
maðr er manns gaman.

Då eg var ung og fór aleine, fór eg vill på vegen.
Då eg møtte ein annan, syntest eg at eg blei rikk.
Mann er mannens glede.

Once I was young and wandered alone and knew nothing of the road.
When I found a comrade, I felt rich,
for man is man's delight.